KONSENTRASJONSLEIRENE.

Konsentrasjonsleirer benyttes av alle krigførende land for å ta vare på folk som kan være en fare for krigføringen. Systemet har vel på en eller annen måte vært praktisert også før i tiden, men det er neppe særlig misvisende når det i Gyldendals Konversasjonsleksikon står at KS-leirer for første gang blev opprettet av engelskmennene under boerkrigen for fangne boere som blev ansett som upålitelige og for kvinner og barn fra brente gårder. Det var i alle fall den gang leirene fikk det navnet som de siden har fått beholde.

Det forekommer nok også at KS-leirer ikke er så helt ukjent i fredstider. I England, som av mange er betraktet som noe av et forbillede på demokratisk styresett, har det vært slike leirer i over 7 år, nærmere bestemt i Nordirland.

Det har i mange år vært snakket og skrevet så meget om de tyske leirene og forholdene der, at man får inntrykk av at det bare var tyskerne som benyttet seg av denne form for frihetsberøvelse. Det har sikkert ikke vært så ønskeverdige forhold i de andre lands leirer heller, men det får vi ikke høre et ord om. I den forbindelse er det verd å nevne at det var en leir i Danmark i flere år etter krigen, hovedsakelig for tyske flyktninger. Etter det Dansk Tidende berettet for et par år siden, døde det flere tusen i denne leiren. De blev kremert i Bispebjerg Krematorium. Det siste er skriftlig bekreftet av krematoriet.

De fleste har sikkert ikke reflektert særlig over at tyskerne skal ha drept 6 millioner jøder under krigen. Fiendskapet mellem disse to folkene var velkjent, og under krig er det om (s.21) å gjøre å ta livet av så mange fiender som mulig. Man var på den tiden ikke uvant med store ord og store tall. Men i de årene som er gått, har det hendt en del ting, som burde få selv den mest godtroende til å tvile på om alt virkelig kan stemme.

Mens det tidligere het at det var gasskammer i alle tyske leirer, er det nå forlengst innrømmet at det ikke var noen slike innretninger på tysk område. Det var bare i de østlige områder, altså bak jernteppet, sies det nå. Dette er et uomtvistelig bevis på at det er fart med løgn, og da er det vel grunn til å tvile på hele historien. Når man attpå til kan lese om at amerikanerne bygde noe etter krigen som skulle illudere gasskammer i Dachau, vet man ikke om man skal le eller gråte. Hvor i all verden har folk tankene sine, når de kan tro på noe slikt?

Tvil kan være en nyttig egenskap å være belastet med. I en verden full av løgn og bedrag er tvilen på riktigheten av alt det som serveres i aviser og andre massemedia simpelthen en nødvendighet, hvis man ikke skal komme totalt bort fra virkeligheten.

Større personer enn nedskriveren av dette har innsett tvilens berettigelse. Den kjente franske vitenskapsmann Descartes hadde som første regel å ikke godta noe som sant, som han ikke klart innså var det. "Det er bare en ting jeg er sikker på, og det er at jeg tviler," skal han ha sagt.

Foruten den nevnte grunn til å tvile gir alle kjempeløgner som settes ut under en krig grunn til skepsis. I friskt minne var historien fra første verdenskrig om at tyskerne hadde hugget av hendene på belgiske barn. Var det ikke billeder av hendene i avisene også? Kunne det være noen grunn til å tvile da? Meldingen i (s.22) London radio i aprildagene i 1940 om "jernringen" som sluttet seg tettere og tettere om tyskerne i Oslo, var heller ikke glemt. Men alt det som tyskerne beskyldes for behøver ikke nødvendigvis være ren løgn.

For den som har opplevd krigen og okkupasjonen her i landet, kan det være ikke så lite av en overraskelse at tyskerne skal ha gått fram på det vis. Unntar man dem som direkte forsøkte å stikke pinner i hjulene for tyskerne, er det vel rett å si at tyskerne ikke fornærmet noen. Det som medførte tap av liv, skyldes dem som ikke holdt seg til okkupasjonens lov. Resten må skrives på våre venner i vest og i øst. Det er derfor grunn til å ta alle disse beretninger med en klype salt.

Når man skal prøve å finne ut hvad som virkelig er sant og hvad som er uriktig fra den annen verdenskrig, vil man støte på uoverstigelige vanskeligheter. Det er lite som kan bevises. De fleste som visste noe om det som hendte er forlengst henrettet. Det er ingen umulig tanke at også dette kan være tilsiktet for å fjerne ubehagelige bevis. Og hvor har de tyske dokumenter tatt veien? Og hvem har adgang til dem? Den tyske dommer, dr. jur. Wilhelm Stäglich har forgjeves bedt om å få se noen av dokumentene som danner grunnlaget for dommene i rettssakene mot de dømte tyskere etter krigen. Alle hans forsøk har mislykkes. Hvorfor?

Når det byr på så store problemer å få beviser, er det av betydning å kunne trekke fram enkelte ting som ingen kan rokke ved. La oss derfor foreløbig holde oss til noe som vi alle kan kontrollere:

Ifølge Einar Gerhardsens "Fellesskap i Krig og Fred" var de norske tap under krigen og okkupasjonen 10262 døde. Sammenlignes dette tallet med de finske tap bare under vinterkrigen (s.23) på 22900 faldne på knapt 3 ½ måned, med de norske tap på 5 år, taler tallene for seg selv. Ser man nærmere etter, viser det seg at 850 falt i de vebnede styrker i 1940, 3638 var omkomne sjøfolk, (også under l. verdenskrig omkom et stort antall norske sjøfolk) 1100 falt under alliert kommando, altså i kamp, 2091 av de drepte var i hjemmestyrkene. Denne betegnelsen tyder på at det var folk i kamp, og det er ordinære krigstap.

Men ikke alle falt for tysk hånd, og det er antagelig grunnen til at disse ikke er registrert under en viss gruppe. Engelske og norske angrep på hurtigrutene og annen kystfart krevde minst 652 norske liv. Her henvises til Trygve Nordangers "Lang Kyst". Sabotasjeaksjoner og engelske bombeangrep bragte også betydelige ofre. Bare i Bergen blev 60 skolebarn bombet ihjel. På Vardø Sykehus omkom 18 norske pasienter ved russiske flyangrep. Det samlede tap av drepte ved slike aksjoner er ikke kjent av denne forfatter, men de er neppe under 400, snarere adskillig høiere. De såkalte likvideringer må også taes med. Når et ukjent antall sivile drepte under krigen i 1940 legges til, blir det ikke stort igjen til tyske voldshandlinger.

For å gi et så fullstendig billede av forholdene som mulig gjengis noen tall som justisdepartementet ga på en forespørsel fra en tysk statsadvokat i Reinhardt-saken i 1967:

Under okkupasjonen blev 366 nordmenn dømt og henrettet. Tallet på drepte i aksjoner av Gestapo var usikkert, men det lå antagelig mellem 100 og 200. I Norge døde 130 i fengsler eller KS-leirer, og i Tyskland døde 1340, av disse var 630 jøder. (Aftenposten 20/6 1967.) Det må antas at størsteparten av de henrettede og de drepte ved andre Gestapo-aksjoner kan (s.24) regnes under gruppen hjemmestyrkene.

Dette er behandlet så vidt utførlig for å påvise at en viss skepsis overfor påstandene om den tyske grusomhet ikke er ubegrunnet. Hadde tyskerne gått tilnærmelsesvis så hensynsløst fram som det er blitt gitt uttrykk for, hadde det ikke levd over fire millioner mennesker i Norge idag!

Det er all grunn til å tro at krigen har vært adskillig verre andre steder enn her i landet. I krig er det to parter, og kampenes brutalitet avhenger ikke bare av den ene parten. Det er kjent at Sovjetrusland ikke hadde undertegnet de internasjonale konvensjoner for krigførselen, og at krigen derfor fikk en annen og hardere karakter. Man må ellers være temmelig naiv for å tro at en så lang og blodig krig skulle kunne gå for seg uten grusomheter både på den ene og på den annen side. Krig er ikke annet enn en eneste stor forbrytelse.

Det blir ikke lettere å tro på ihjelgassingen ved at det er blitt oppgitt så mange forskjellige og fantastiske tall, helt opp til over 24 millioner. At slike påstander er blitt tatt alvårlig, viser bare hvor lettferdig disse saker er blitt behandlet.

Ikke mindre utrolig høres det ut når det hevdes at den overveiende del av disse millionene skal være blitt drept som lus og andre skadedyr i dertil innrettede gasskamre med det vanlige desinfeksjonsmiddel, blåsyregass! Det ligger utenfor enhver fornuft at tyskerne på dette vis skal ha transportert alle disse millionene fra leir til leir for å få tatt livet av dem, så belastet, for ikke å si overbelastet, som det tyske transportapparat var under krigen. Det måtte være langt enklere og mer økonomiske måter å få utført dette på.

Det er ellers påfallende at det aldri nevnes (s.25) at noen fanger avgikk ved en naturlig død. På så lang tid ville dette ikke være til å unngå. Heller ikke får man høre at noen omkom ved allierte flyangrep. I en bok som en av våre mest kjente menn har skrevet, står det at leiren blev bombet, og det står til og med at de frydet seg. Bombene synes ikke å ha truffet fangene. Det er kanskje som det sto i et julehefte i 1945: "Gud styrte bombene over Tyskland." I boken "Norsk Politi bak Piggtråd", som synes å være den mest objektive av samtlige norske, kan man lese om et russisk fly som fløi over leiren, og så står det:

"Vi så tydelig at flyveren vinket til oss - Var det ikke det vi sa? De karene visste nok om Stutthofleiren! .... Vi så Steegen og andre sentrale plasser bli angrepet, gårdene rundt oss sto i brann... vi hadde sett Danziger Strasse bli bombet med resultat: flere drepte av både mennesker og dyr - men her i leiren vinket flyverne! Distriktets mest bombesikre rom var nok bak piggtråden!''

Men det blev nok litt mer alvår etterhvert. En uke senere kom et virkelig angrep, så den ene blokken etter den andre fikk fulltreffere. Her står det virkelig at en brekke med jøder i blev truffet, og 50 kvinnelik blev båret ut. (Olaf R. Walle: Norsk Politi bak Piggtråd.)

Hilberg skriver om et amerikansk flyangrep på Auschwitz, at det blev kastet noen bomber, men han nevner ikke noe om det blev drept noen. Da russerne senere angrep leiren med fly, ser det heller ikke ut til at det gikk med noen mennesker. Men da selve hovedangrepet kom, og leiren blev besatt, heter det at det brøt ut store branner, og det blev døde og sårede. 29 av 35 lagerrom var brent ned, men russerne fant likevel verdifulle ting:

I 6 av de gjenstående rom fant frigjørerne (s.26): 368820 herredresser, 836255 kvinnekåper og drakter, 5525 par damesko, 13964 tepper, store kvanta barneklær, tannbørster, tannprote ser, kasseroller og panner... og i garveriet fant den sovjetiske oppdagelseskommisjon syv tonn hår.

(Raul Hilberg: "The Destruction of the European Jews".)

Det er noen merkelige folk, disse tyskerne, som kunne finne på å samle på alt dette håret midt under en så hard krig! For en plass det skulle til alt dette håret! Det er ikke å undres over at de tapte krigen.

Konsentrasjonsleirene blev ikke på noen måte spart for flyangrep. Professor Kogon beretter om et angrep på Buchenwald 24/8 1944 med 384 døde og 1462 sårede av fangene og 80 drepte og 238 sårede blant vaktmannskapene.

(Eugen Kogon: "Der SS-Staat.")

Når man har lest om rettssakene i Tyskland og det som foregikk der, blir man ytterligere bestyrket i sin tvil. Det ville være helt unødvendig med den terror og torturering som blev anvendt der, hvis man hadde virkelige bevis på massedrapene. Forklaringer og skriftelige erklæringer fremtvunget ved voldsmidler har ingen bevisverdi. Med hele Tyskland og det tyske folk i sin makt, skulle det ikke ha voldt noen vanskelighet å skaffe tilveie de virkelige beviser bygget på tyske dokumenter, som sikkert måtte være tilstede i betydelig grad, hvis det var blitt begått forbrytelser i den målestokk. Enkelte vil nok innvende at det var sørget for å skaffe avveien ubehagelige papirer. Men i et slikt tilfelde ville mengden av dokumenter være så stor at det ikke ville la seg gjøre å få bort alt.

At man ved Londonprotokollen fant det nødvendig å lage nye folkerettsregler, tyder også på (s.27) at seierherrene selv var klar over at de ikke hadde noe å fare med. Hvis de hadde hatt det, hadde det klart seg med de gjeldende rettsregler.

De tyske leirene var nok adskillig anderledes enn man har kunnet forestille seg. Dette henger selvfølgelig sammen med det ensidige billede som avisene har tegnet for oss. Enkelte var ikke bare å betrakte som KS-leirer, men de var samtidig ren storindustri. Dette var tilfelde både med Auschwitz og Buchenwald. I den sistnevnte var det en stor underjordisk flyfabrikk, og i Auschwitz var de store konsernene IG-Farben, Siemens og Krupp i virksomhet. Det var ikke bare fanger i disse leirene, men også vanlig lønnede arbeidere, både tyske og utenlandske. Ikke minst Auschwitz var av stor betydning for den tyske krigførselen. Beliggenheten av denne leiren var ingen tilfeldighet. Den lå i det store kulldistriktet i Oberschlesien, og av disse kullene blev det laget syntetisk bensin og gummi(Buna). Det var også underholdning i leiren, som kino, teater, konserter, kabaret og idrettsstevner. Det manglet heller ikke bordell. Thies Christophersen forteller i et litet hefte som han har skrevet om sitt opphold der i 1944, at billett til bordellet var premie for god oppførsel.

Christophersen forteller at for å få til prosessen med Buna blev det dyrket og foredlet en plante, Kok Sagis, og på den plantasjen arbeidet han sammen med tyske og utenlandske arbeidere. Det var for det meste polske og jødiske kvinner, mange med høi utdannelse. Det blev drevet vitenskapelig, og fangene var stolte av sitt arbeide, forteller han.

Et annet interessant forhold om denne syntetiske gummi forteller Butz om. Da Japan hadde besatt Malaya og Ostindia, sto USA pludselig i (s.28) beit for viktige råstoffer. Disse landområdene hadde forsynt USA med 90% av gummibehovet. Da USA i desember 1941 kom i krig med Japan, sto landet overfor en akutt krise. Paradoksalt nok skulle tyskerne her komme USA til hjelp. Selvfølgelig ikke etterat Tyskland og USA var kommet i krig, men pågrunn av tidligere samarbeide mellem IG-Farben og Standard Oil om produksjon av Buna. Tyskerne var imidlertid kommet lenger på området, så amerikanerne hadde interesse av å få flere opplysninger. Det kom derfor til forhandlinger så sent som i 1940 i Basel. Men frontene var kommet i bevegelse i Europa, og tyskerne fant situasjonen så alvårlig at de brøt forhandlingene. Amerikanerne hadde imidlertid nå så mange opplysninger at de løste problemet. De hadde desuten den fordel at de hadde olje som kunne brukes som råstoff, og den prosessen er enklere. men de hadde store praktiske vanskeligheter å overvinne på grunn av manglende erfaring ved produksjonen.

Det var 5 slags fanger i en KS-leir, politiske, kriminelle, homosexuelle, assosiale, såsom alkoholikere og landstrykere, samt såkalte illoyale, som vesentlig besto av Jehovas Vitner. Egentlig var det ikke noen spesielle jødiske leirer, når unntas Theresienstadt, som var en slags prøveleir. Den blev to ganger inspisert av IRC og beskrevet slik: "Disse menn ønsket å gi jødene et kommunalt liv i en by under deres egen administrasjon og med nesten fullstendig selvstyre."

Forøvrig var jødene plasert i ghettoer. Dette stemmer også overens med de opplysninger som Leo Eitinger ga i et brev som han sendte til retten i Quisling-saken. Der heter det:

"Under oppholdet i konsentrasjonsleiren Auschwitz hadde jeg anledling til å møte jøder fra nesten hele Europa og til å sammenligne (s.29) den varierende behandling i de respektive land. En fikk inntrykk av at tyskerne hadde "visse hovedlinjer", men at de lokale naziregjeringer hadde temmelig store muligheter til å variere behandlingen. I Slovakia blev jødene samlet i store leire. En liten del blev sendt til Auschwitz. De fleste blev i landet, og en del, de såkalte statsviktige, var helt frie inntil revolusjonen sommeren 1944. Jødene i protektoratet Bøhmen og Mähren blev for en stor del sendt til Theresienstadt. De ungarske jødene blev ikke arrestert før i april 1944 og behandlet meget bedre. Ved befrielsen av Buchenwald blev det funnet 1000 jødiske barn fra Ungarn. En del av de polske jøder var i forskjellige ghettoer og arbeidsleirer helt til den russiske offensiv i august 1944, da de blev sendt vestover. Til og med en del tyske jøder blev sendt til Theresienstadt og fikk der en sjanse til å overleve krigen."

Dette høres ikke så ille ut, men det var beregnet for Quisling-saken, og derfor het det tilslutt i brevet:

"Bare de norske jødene blev i sin helhet sendt til Auschwitz, og det kan ikke være tvil om at det må være Quisling selv som har skylden for dette."

Dette synes å indikere at det ikke kan ha skjedd noe særlig med jødene inntil våren eller sommeren, ja kanskje inntil høsten 1944. Men vi har hørt om revolusjon i Slovakia og om russisk offensiv, og da kan mangt forandre seg. I en revolusjon kan det gå med mange menneskeliv, og ved en forskyvning av fronten kommer altid mange mennesker pludselig på den andre siden av frontlinjen.

I ghettoene hadde jødene en forbausende frihet med eget politi eller ordensvern. I Budapest ( s.30) var det til og med et jødisk Senat. Dette må ikke oppfattes som et forsøk på å framstille det som om alt var bare velstand og glede i ghettoene eller leirene. Det var det sikkert ikke. Meningen er bare å gi et tilnærmet korrekt billede av forholdene. Det sier seg selv at forholdene blev langt verre i krigens siste fase, etterhvert som de fiendtlige hærene rykket fram på begge sider under fryktelige bombardementer og satte det tyske transportapparat ut av virksomhet. Det er ikke vanskelig å tenke seg hvad som kan, eller må skje i den situasjon som Eitinger beskriver, med revolusjon på et sted og militær offensiv og fram rykking på et annet sted. Hvad skjedde vel ikke av forandringer inntil mai 1945?

Den enkleste grunn til å være skeptisk til påstanden om jødeutryddelsen, skriver Butz, er at etter krigens slutt var jødene fremdeles tilstede. Han hevder at de italienske, franske, belgiske og danske jøder for størstedelen var tilstede. Anderledes forholdt det seg med luxemburgske, hollandske og de tsjekkiske jøder. Med de østerrikske var det uklart, men de fleste hadde utvandret før krigen. Likedan var det med de tyske jøder. Men det var vanskelig nøiaktig å fastslå hvor mange som hadde utvandret og hvorhen. I mange tilfelder, kanskje i de fleste, var de ikke lenger på sitt gamle bosted. Hvor mange som var kommet over til Sovjetrusland, både ved Polens deling i 1939 og senere ved felttogene i øst, var umulig å anslå, men Butz mener at det ikke er så få. Det manglende antall jøder, mener han, utlignes ved at ved krigens slutt var det over 250 tusen jøder som "displaced Persons" (DP) i de tyske leirene. Han henviser til en jødisk publikasjon som blev utgitt i USA i 1947: "A History of the Jews" av Solomon Grayzel. Desuten (s.31) hadde mange jøder utvandret til Palestina eller USA.

Mange av de jøder som hadde utvandret til USA kom tilbake til Tyskland etter krigen. Etter å ha gjennemgått et kort kurs blev de etterforskere eller dommere under prosessene.

Butz forteller at i de første år etter krigen blev turistene i Dachau vist to rom som blev framstilt som gasskammer. Det ene var dusjbadet, som blev forklart som kamuflert gasskammer. Det andre var desinfeksjonsrommet for desinfisering av klær. Men etter 1973 er det blitt slutt på det. Det var bare i de østlige områdene, altså bak jernteppet, at det fantes gasskammer, heter det siden.

På dette vis kan jernteppet gjøre sin nytte, også for dem som ellers ikke hylder dette skille i Europa.

Da britiske tropper besatte Belsen, fant de et stort antall ikke begravede lik. Dette blev tatt som et bevis på at tyskerne bevisst hadde tatt livet av fangene. Det blev med den største begjærlighet tatt opp av verdenspressen og behørig fotografert som bevis på tysk grusomhet. I virkeligheten var dette, og lignende forhold på andre steder, som i Buchenwald og Dachau, en følge av at tyskerne i krigens sluttfase hadde mistet kontrollen over situasjonen på grunn av de voldsomme bombeangrepene og de framstormende allierte hærer. De likhaugene som blev funnet hadde mindre med masseutryddelse å gjøre enn de britisk-amerikanske bombeangrepene på Dresden, mener Butz. I Dresden lå det lik i massevis i lange tider før det var mulig å få dem av veien. Kanskje atombombene over Hiroshima og Nagasaki bør nevnes i samme forbindelse.

Den vesentligste årsak til de ubegravede likene i Belsen var en tyfusepedemi. Alle var på (s. 32) det rene med at tyfus herjet i de tyske leirene og også i de østlige kampområder. Dette kom av den stadige forbindelse med Østområdene, og derfor var det nødvendig med desinfeksjon. Tyfus blev overført ved lus, og derfor måtte alle fangene ved ankomsten til en leir kle av seg og ta dusjbad. Klærne blev samtidig desinfisert. Det samme gjaldt ved soldattransporter. Både desinfeksjonsrommene og dusjbadene er siden blitt påstått å ha vært gasskamre!

Mot slutten av 1944 blev det særdeles vanskelig i Belsen. En maskin var gått istå, og derfor måtte desinfeksjon sløifes. Uheldigvis var en transport lusbærere, og da var det gjort. Belsen var i krigens siste måneder sykeleir, og det gjorde forholdene enda verre. Mange av fangene var så syke at 13944 døde etter den engelske besettelsen.

(Erich Kern: "Deutschland im Abgrund".)

Tyfus var nok den farligste fiende for fangene i KS-leirene. To tabeller viser at det døde ca. 110 tusen i de tyske leirene fra l/7 1942 til l/7 1943, mens tallene fra august 1943 viser betydelig lavere dødelighet, vel halvparten. Det er tragisk, sier Butz, at så mange mennesker skal sette livet til i KS-leirer under krig i vår tid. Han tilskriver dette at så mange mennesker stues sammen i dårlige bygninger under lite sanitære forhold og med dårlig ernæring. Han sammenligner med dødsfallene i den amerikanske borgerkrigen. I Rock Island og Camp Douglas var dødskvoten 2-4% pr. måned. Florence hadde 12000 fanger og mellem 20 og 50 dødsfall daglig. I Andersonville døde 13000 av 50000 fanger. I boerkrigen hadde engelskmennene 120000 civile hvite fanger og 75000 negere i sine KS-leirer. Den årlige dødskvote blant boerne var 120-340 pr. tusen, mens dødeligheten blant barn var på hele 600 pr. tusen. Dette ( s.33) skyldtes epidemier. 20000 kvinner og barn døde i disse leirene.

I Stutthofleiren ved Danzig, hvor 271 norske politimenn satt, var det også store tyfusepedemier. På det verste blev det bært ut 200 jødelik daglig, står det i boken av Walle. Også de norske fikk føle dette. 3 døde i leiren, og 10 døde på hjemturen, flere i Sverige og 1 etter hjemkomsten. Det er bemerkelsesverdig at i krigens siste dager blev tre fangeskib "Thielbeck", "Cap Arona" og "Deutschland" senket av allierte fly i Lübeckbukten,og 10 tusen fanger omkom. Krigens siste dager blev en katastrofe. Ellers er det verd å merke seg at fangene hadde arbeide ute på bondegårdene og fikk kolossalt med pakker gjennem IRC og hjemmefra. Ialt fikk de 38512 pakker. Det tilsvarer over 1 kg pr. mann daglig! Det er ikke det minste å undres over at de la på seg.

En annen interessant opplysning fra Stutthofleiren er, at de norske fangene traff engelske og franske krigsfanger, som også arbeidet ute på bondegårdene og hadde et eget rom der. Slik behandlet altså tyskerne sine fanger. Det må være ille for dem, som i sitt krigsfangenskap hadde det såpass bra, å tenke på den behandling som tyskerne fikk etter krigen.

Om fangene hadde det relativt bra i Stutthofleiren, så fikk de en hard tørn på hjemveien. De blev splittet i flere grupper og slet vondt hjemover. Det var også der det blev det største mannefallet. Opplysningene fra Stutthofleiren er fra: Olaf R. Walle: "Norsk Politi bak Piggtråd".

Det store antall pakker som fangene fikk, er i god overensstemmelse med Einar Gerhardsens erfaringer fra Sachsenhausen. Han skriver selv i "Fellesskap i Krig og Fred" at han aldri har veid så meget som da han kom hjem derfra. (s.34)

Det ligger klart i dagen at nest etter tyfusepidemier var det flyangrep og de siste ukers krig som krevde de fleste offer blant KS-fangene. Når det gjelder de leirene som blev overtatt av russerne, er det ikke så lite uklarhet om hvad som skjedde. Aftenposten 13/3 1971 har en beretning fra en tidligere jødisk flyktning om befrielsen ved russerne:

"Riktignok ble noen kvinner sluppet hjem, de skulle bare ta seg fram som best de kunne, mest til fots - ikke få av dem ble forresten voldtatt av "befrierne". De fikk også bskjed om at mennene skulle bli sendt til Krim og ville så bli sendt hjem når de ble friske. De "befridde" jødiske fangene ble stengt inne sammen i kuvogner- akkurat som under tyskerne, men de brydde seg ikke om det, de skulle jo snart bli fri og friske. Feilen var bare at toget ikke stoppet ved Krim, det stoppet ikke før Sibir."....

Desverre er flyktningen anonym, så det er ikke godt å vite hvilken verdi man skal tillegge hans fortelling, men det skjedde meget nettopp i de dagene.

Som tidligere nevnt var Auschwitz en stor industrileir. Det var behov for arbeidskraft, og det var derfor naturlig at nyankomne fangers arbeidsdyktighet blev undersøkt. Dette var de såkalte seleksjoner, som er blitt hevdet å være sortering for gasskamrene. Det var også sykehus med mange avdelinger der, og derfor kom det også syketransporter dit. Det var ofte tyfusepidemier, og dødeligheten var stor. Krematorienes kapasitet tilsvarte noenlunde dødsraten, mener Butz.

Den hollandske jøde Eli A. Cohen var i Auschwitz ved sykehusforvaltningen. Han har senere skrevet en bok om sine erfaringer. Om den omstridte seleksjonen skriver han: (s.35)

"I 90 % av tilfeldene blev kartotekkortet utlevert til sanitetsledsageren, hvilket betød død ved gass for pasienten, uten når den politiske avdeling anordnet det motsatte...... Ikke bare uttærede fanger, men også noen som så velnæret ut, blev til sine tider bstemt for gasskammeret, leilighetsvis fikk fangeforvaltningens pårørende, som offisielt var unntatt, lide den samme skjebne......... Offisielt kjente ingen virkelig, heller ikke forvaltningsstedets personale, det siste mål for denne prosedyre, for bak de ihjelgassedes navn blev bokstavene SB satt, forkortelsen for særbehandling." (Sonderbehandlung)

(Eli A. Cohen: "Human Behavior in the Concentration Camp".)

SB er påstått å skulle være et dekkord for ihjelgassing. Men under Nürnbergprosessen kom det fram at det kunne bety noe helt annet. Kaltenbrunner blev forelagt et dokument hvor SB var anordnet, og da han fikk se dokumentet, kunne han fortelle at det i det tilfeldet var særbehandling for folk i de to elegante hotellene "Winzerstube" og "Walzertraum", med rett til fri korrespondanse og til å motta pakker og en flaske Champagne pr. dag!

Når Cohen skriver at ingen kjente det siste mål, må han ha fått rede på skjebnen til dem som fikk SB på kortet, etter at han blev fri, siden han kaller dem ihjelgasset. De var da ikke gasset ihjel da de fikk SB på kortet.

Cohen føier til at sykeavdelingene i andre leirer, som han riktignok bare hadde lest om, var meget dårligere. Sykehuset i Auschwitz var ingen luksusinnretning, men tyskerne gjorde seg alvårlig umak med å få de syke friske igjen, også jødene.

Det siste stemmer dårlig overens med det som Cohen skriver i det foregående. Men det tyder (s.36) ikke på at det var meningen å ta livet av fangene, men tvertimot at det gjaldt å få dem arbeidsdyktige igjen. Cohen nevner ikke noe om at han har sett gasskamrene, men vi skal komme tilbake til noen som påstår å ha sett dem.

VITNER OG DOKUMENTER.

Det er ikke fremlagt noe skriftlig bevis for at det var tyske planer om å utrydde jødene. Dette bekreftes også av dr. Kubovy ved den jødiske dokumentsentral i Tel Aviv i tidsskriftet "La terre retrouvé" 15/12 1960:

"Det finnes ikke et eneste skrift med Hitlers, Himmlers eller Heydrichs underskrift, hvor det er tale om at utrydde jødene, og ordet tilintetgjørelse forekommer ikke i Gørings skriv til Heydrich om den endelige løsning (Endløsung) av jødespørsmålet."

(Paul Rassinier: "Zum Fall Eichmann".)

Da amerikanerne utpekte Auschwitz som hovedarena for jødeutryddelsen, blev kommandanten i denne leiren det naturlige hovedvitne. Rudolf Høsz var kommandant i Auschwitz til l.desember 1943. Han har avgitt en erklæring av 5.april 1946, som går ut på at det blev drept 2½ million fanger i Auschwitz og at en halv million døde av sult og sykdom. I et vitneprov har han forklart at han blev innkalt til Himmler og fikk ordre om å sørge for de nødvendige innretningene til utryddelsen. Men det skulle holdes strengt hemmelig. Under sitt fengselsopphold i Krakau skrev han adskillig, også om måten hans erklæring var kommet istand på:

"Den 11.mars (1946) kl. 23 blev jeg arrestert..... og plaget meget av Field-securety Police. Jeg blev slept til Heide, nærmere bestemt til kasernen som engelskmennene 8 måneder tidligere hadde sluppet meg ut av. (s.37)

Under slående bevis kom mitt første forhør i stand. Hvad som står i protokollen, vet jeg ikke, skjønt jeg selv har undertegnet den. Men alkohol og pisk blev for meget også for meg. Pisken var min egen, og hadde tilfeldigvis kommet med i min frues bagasje. Min hest hadde knapt fått et slag av den, langt mindre fangene."

(Institut für Zeitgeschichte: "Kommandant in Auschwitz".)

Høsz var nå kommet utenfor vestmaktenes område, og da lot det sig gjøre å skrive slik. Det var vel også tilpasset de nye forhold. Protokollen som nevnes er ikke identisk med den offisielle erklæringen av 5.april, men skal være i overensstemmelse med den. De opptegnelser som han gjorde i Krakau, avviker derimot på mange punkter. Merkelig nok er det hans skriverier fra Krakau som idag er kommet på første plass, mens forklaringene fra Nürnberg er kommet i bakgrunnen. Det vil imidlertid føre for langt å komme nærmere inn på dette her.

Den måten alle disse skriftlige "tilståelser" er kommet istand på, gjør igrunnen videre kommentarer overflødig, men det er fristende å se litt nærmere på Høsz.

Det er mistenkelig at erklæringen er skrevet på engelsk, som Høsz neppe behersket tilstrekkelig. Det naturlige ville være at den var avfattet på tysk, for så å bli oversatt. At den ikke er skrevet av Høsz er tydelig, for det heter tilslutt i erklæringen:

"Jeg forstår engelsk, som ovenstående tekst er nedtegnet på. Ovenstående utsagn er sanne. Denne erklæring avga jeg frivillig og uten tvang. Etter at ha gjennemlest utsagnene, har jeg undertegnet og godkjent dem i Nürnberg, Tyskland den 5. dag i april 1946."

Hvis man frivillig skriver en beretning, (s. 38) avsluttes den ikke sånn. Det er nok å skrive og undertegne. Har leseren av dette noen gang fått et brev hvor brevskriveren tilslutt skriver at han har gjennemlest brevet, godtatt det og undertegnet det?

Butz finner det utrolig at Himmler på dette vis har hoppet over flere tjenestegrader og overlatt såpass viktige avgjørelser til en forholdsvis underordnet mann. Kjenner man litt til tyske forhold, vil man ikke tro det. Her kommer også det forhold inn at det skulle bygges store innretninger, og det går ikke så enkelt for seg.

Det er påvist av Butz at det var kapasiteten på krematorieovnene som begrenset muligheten til å få av veien så mange lik som påstått, og ikke muligheten til å få dem ihjelgasset, hvis man hadde gasskamre i Auschwitz. Med de krematorieovnene som var til rådighet det siste året, var det ikke mulig å få kremert mer enn 1058 pr. døgn, og i virkeligheten foregår det ikke slik, sier han. Det hevdes imidlertid at likene også blev brent i store graver med opptil to tusen hver gang. Men Høsz sier at det blev slutt med brenningen i graver da man fikk utvidet krematoriet.

Det skulle vært interessant å ha sett en sånn brenning, med ved lagt i bunnen på graven og 2 tusen lik ovenpå, hvordan veden skulle få tilførsel av surstoff til forbrenningen!

Beskrivelsen av disse likbrenningene er også forskjellige. I en beretning fra Pery Broad heter det:

"De forbifarende reisende på jernbanetogene, ledsagerpersonalet på jødetransportene, SS-personalet, fangene og ikke minst også befolkningen i den omliggende egn, måtte vite hvad som foregikk, for skinnet fra omkring 10 brannsteder i det frie, hvor fra 200-1000 (s.39) blev brent hver gang, kunne sees i en omkreds på minst 3 km, og lukten av brent kjøtt kunne kjennes like langt borte."

Dette må sies å være en fin måte å hemmeligholde sakene på!

Sigismund Bendel, som skal ha vært med i særkommandoene, beskriver det slik:

"Svart tykk røik stiger opp fra graven. Alt dette skjer så fort at det er så ubegripelig at jeg trodde jeg drømte... En time senere er alt atter i orden. Mennene tar ut asken fra graven og legger den i en haug. En transport til blir bragt fram til krematoriet." (Wilhelm Stäglich: "Der Auschwitz Mythos".)

Dette var ikke så lett å tro på, men det blir kanskje lettere å fordøie når han føier til:

"Fettet som fløt fra skraphaugen, måtte særkommandoens fanger helle over likene for at de skulle brenne bedre."

Et tsjekkisk vitne, Filip Müller, skulle også ha hørt til særkommandoen. Han forklarte det noe bedre:

"Den 40 m lange og ca. 6-8 m brede og 2½ m dype graven hadde fordypninger i endene, som menneskefettet kunne flyte ned i. Dette fettet måtte fangene helle over likene for å få dem til å brenne bedre."

(Wilhelm Stäglich: "Der Auschwitz Mythos".)

Disse eventyrfortellernes forklaringer satt Auschwitzprosessens dommere og hørte på og tok alvårlig i 1963-65! Det er nesten utrolig.

Heller ikke i krematoriene gikk alt så stille og ubemerket for seg som vi er vant til:

Røiken veltet ut av den høie skorstein, og snart skjøt flanmetungene to meter høit mot himmelen. Røiken blev tettere og svartere og mer kvelende og hadde en egenartet lukt av brente lik, i likhet med brente fjær, men denne stanken av brent fett og brent hår, var (s.40) uutholdelig. Det vi hadde hørt i de andre leirene var altså virkelig sant - ryktene var ikke overdrevne. Her var dødsfabrikkene! Da det blev aften, ble himmelen helt rød, som om den glødet."

(Kitty Hart: "I am alive".)

Administrator i saken mot IG-Farben, amerikaneren Du Bois, skriver:

"Som vitne hadde Schneider sagt at han aldri hadde hørt om utryddelsene, ennskjønt han erindret at han en dag han hadde gått på veien forbi et ubenyttet krematorium. Dengang blev det brent 1000 lik daglig i dette krematorium. FIammene slo 15 meter høit opp i luften. Stanken trengte gjennem hele egnen og 40 mil nordover og blandet seg med lukten fra krematoriet i Warszawa. Lukten sved i nesen på en halv mils avstand."

(Josiah E. Du Bois: "The Devil's Chemists".)

Det har også gått for seg slik:

"800-900 meter fra stedet hvor ovnene befinner seg, stiger fangene opp på en liten vogn som går på skinner. Vognen tar 10-15 mennesker. Såsnart vognen er lastet, settes den i bevegelse og i full fart inn i en gang. Ved enden av gangen er en vegg, og bak den er en tilgang til en ovn. Straks vognen støter mot veggen, åpner den seg automatisk, og vognen vipper og kaster folkene i ovnen."

Denne framgangsmåten var absolutt å foretrekke framfor de andre tungvinte metodene!

Det foreligger også en "tilståelse" fra Kurt Gerstein. Den er skrevet på fransk og er så fantastisk i sitt innhold at Butz ikke tar den alvårlig, og det er det vel heller ingen grunn til å gjøre. Gerstein påstår at han drev 700-800 fanger inn i et 25 kvadratmeter stort rom og gasset dem ihjel med en dieselmotor. Butz bemerker til dette at hvis man fikk 7-800 mennesker (s.41) inn i et så litet rom, var det unødvendig å bruke gass. De ville bli klemt ihjel. Gerstein skriver at han meldte seg inn i SS for å hevne seg på nazistene, for å sabotere og for å kunne opptre som vitne mot dem! Men han fant også opp "forbedringer", d.v.s. mer effektive framgangsmåter ved avlivningen! Gersteins beretning er avfattet i flere versjoner. Han påstår at 25 millioner blev drept.

Det er to framstillinger, som hver på sin måte gir opplysning om hvordan erklæringen kom istand. Den ene går ut på at han tilfeldigvis traff på amerikanske offiserer på et hotell i Rottweil og der leverte fra seg beretningen og en kvittering for desinfeksjonsmiddel, og så forsvant han. Den andre versjonen sier at han innfant seg i et fransk militærfengsel med sine papirer, og så hengte han seg i juli 1945. Men hans lik er ikke blitt funnet! Den første versjonen er den som er gjengitt i følgeskrivelsen til dokumentet. Men siden erklæringen er skrevet på fransk, er det sannsynlig at den er født i et fransk fengsel.

Erklæringene til Høsz og Gerstein er gjengitt i sin helhet i boken til Butz, men de er for lange til å ta med her. Butz bruker innpå 30 sider for å sømfare "tilståelsen" til Høsz, og den blir sterkt redusert etter å ha vært gjennemgått punkt for punkt. Å komme inn på alle disse detaljer ville fullstendig sprenge rammen for dette hefte. De nevnte innvendinger, samt noen som kommer i det følgende, får greie seg.

En uttalelse av den amerikanske fengselspsykolog Gilbert kan ha en viss interesse:

"Han er for apatisk til at man kan tro på anger, og utsikten til å bli hengt synes ikke å uroe ham noe særlig." (Gustav Mark Gilbert: "Nuremberg Diary" 1947)

(s.42) Den nederlandske lege, Cohen, som var ved sykehuset i Auschwitz, skrev ikke noe om at han hadde sett gasskamrene, men en annen lege, angivelig ungarsk jøde, Miklos Nyiszli, påstår å ha sett dem. Han ga først lyd fra seg i 1951. I det franske tidsskrift "Les Temps Modernes" kom hans beretning fra Auschwitz. Den kom i bokform i USA i 1960, og senere på fransk og tysk. Men de forskjellige utgaver stemmer ikke overens. I den ene heter det at det blev kremert 20 tusen daglig i Auschwitz, mens tallet er halvert til 10 tusen i en annen. Tilsammen blev det drept 24,6 millioner i Auschwitz, påstår han! Så meningsløse tall skulle man ikke tro at noen festet lit til, men disse tallene går igjen i en rekke verker som gir seg ut for å være historiske. Det er nok de store tallene historieskriverne er ute etter idag.

Den franske professor Paul Rassinier har forsøkt å oppspore Nyiszli, men forgjeves. Spørsmålet er om han er like så uvirkelig som denne Anne Frank. Det har vært en glimrende tid for falske profeter etter krigen.

Det kan være interessant å sammenligne det Høsz og Nyiszli skriver om gassingen som begge skal ha vært med på:

Høsz:

"En halv time etter at gassen var kastet inn blev dørene åpnet og utluftningsanlegget satt i gang. Det blev straks satt i gang med å ta ut likene. Det kunne ikke sees noen kroppslige forandringer, hverken krampe eller farveforandringer. Forurensning var også sjelden, og ingen fordreiede ansiktsuttrykk."

Rudolf Høsz: "Kommandant in Auschwitz".)

Nyiszli:

"Likene lå ikke strødd omkring i rommet, men tårnet seg høit oppå hverandre. Det er lett å forklare: Det utenfra innkastene Zyklon (s.43) utvikler først sin dødelige gass nede ved gulvet..... Derfor tramper de ulykkelige ned hverandre, en klatrer over den andre. Jo høiere de kommer, desto senere når gassen dem. Med blodige og oppklorte kropper, blødende fra nese og munn ligger de der. Deres hoder er oppsvulmet og blå og fordreide til ukjennelighet. Særkommandoene i sine gummistøvler sprøiter likberget med sterke vannstråler. Det må gjøres, for ved gassdød tømmer tarmen seg ved den siste refleksbevegelse.

(Quick nr. 4 1961)

Her kunne den siste kommandant, Richard Baer, passet inn. Men han var ikke samarbeidsvillig nok. Han nektet bestemt for at det hadde vært gasskammer i leiren. Baer var kommandant fra november 1943 til krigens slutt, og i hans tid skulle det være gasset ihjel 437 tusen ungarske jøder. Saken mot ham blev utsatt 5 ganger, men så døde han pludselig i fengslet under mystiske omstendigheter. Om dette skriver Wilhelm Stäglich:

"Etter flere kilder, som på sin side går tilbake til franske pressemeldinger, hadde Baer i varetektsfengslet bestemt nektet å bekrefte eksistensen av gasskamer i sitt daværende komandoområde. Det påståes endvidere at Baer av denne grunn blev skaffet av veien ved gift. Etter hans frues opplysninger, var dødsårsaken til den inntil da kjernesunne mann blitt uoppklart... Vi vet ikke minst siden den brutale bortførelsen av Eichmann fra Argentina, at det israelske etterretningsvesen kan tiltroes alt. Da generalstatsadvokat Bauer til og med var sionist - er det ikke utelukket at den internasjonale jødedommens mektige arm nådde helt inn i fengselscellen til Baer."(s.44)

(Wilhelm Stäglich: "Der Auschwitz Mythos".)

Den franske kommunist og motstandsmann Paul Rassinier var fange i Buchenwald og Dora fra1943-1945. Han har reist Europa rundt etter krigen og utgitt flere bøker om KS-leirene. Tiltross for at han neppe kan ha hatt særlig tilovers for tyskerne og nasjonalsosialismen, synes han å ha hatt en utpreget trang til å finne fram til sannheten om KS-leirene og den påståtte ihjelgassingen. Han kom tilslutt til den oppfatning at det ikke hadde vært noen gasskammer i det hele tatt. Men han mener at det kan ha forekommet noen enkelttilfelder av utskeielser fra enkelte underordnedes side. Han har vært ute etter vitner som påstår å ha sett gasskamrene:

"Hver gang i de siste 15 år man har nevnt for meg ett eller annet vitne som påsto å ha sett selve gassingen, reiste jeg uoppholdelig til ham for å få hans uttalelse. Hver gang skjedde det samme: Med mine dokumenter i hånden stilte jeg vitnet mange nøie presiserte spørsmål til han åpenbart løi meg rett i øinene, for tilslutt å forklare at han ikke hadde sett det selv, men hadde blitt fortalt det av en, desverre avdød venn, hvis utsagn ikke kunne draes i tvil. Jeg har på denne måten reist tusener av kilometer gjennem Europa."

(Paul Rassinier: Das Drama der Juden Europas.)

Om Nyiszli's påstander sier Rassinier:

"Hvis det hadde vært mulig å drepe 20 tusen på en dag i de 4 gasskamrene, ville det vært umulig for de 4 krematoriene å kremere dem, selv om hver kremering bare tok 20 minutter .... Forestiller man seg den tid krematoriene i Pere-Lachaise f. eks. bruker på å kremere 3 lik, vil man fastslå at ovnene i Auschwitz ennå må brenne, (1964) og at man ennå ikke (s.45) på noen tid kan tenke på å slukke dem." (Paul Rassinier: Das Drama der Juden Europas.)

Om seleksjon forteller Rassinier, at når det kom beskjed om at alle som var arbeidsdyktige skulle stille opp, og det kom lastebiler for å ta dem med til ukjent sted, gikk det rykte at de blev sendt til "himmelen". Dette forsøkte fangene å unngå. Han beretter om et tilfelde fra Dora, som han med nød unngikk, og som en kamerat kom med på. Han trodde at kameraten var død, men traff ham igjen etter krigen. Kameraten kunne fortelle at transporten nok ikke hadde gått til et gasskammer, men til Belsen, for at fangene skulle komme seg igjen! (Emil Aretz: "Hexen-Einmal-Eins einer Lüge".)

Rassinier fikk mange vanskeligheter. Han blev trukket for retten, blev dømt og frifunnet om hinannen. Han blev nektet å holde foredrag i tyske forsamlinger. Følgende avissitat viser det:

"Politipresident Buhl lot igår aftes et møte av venstreradikale stenge. Allerede før møtet meddelte politiet referentene at professor Rassinier hadde fått taleforbud... Da forleggeren Karl-Heinz Priester fra Wiesbaden leste Rassiniers manuskript, oppløste politipresidenten forsamlingen." (Hamburger Abendblatt, 26-27.mars 1960.)

Slik var altså friheten blitt etter at Tyskland var befridd fra nazismen! At det skal være så farlig å høre andres oppfatning, tyder ikke på god samvittighet.

Da Rassinier ønsket å være tilhører på Auschwitzprosessen i Frankfurt, blev han stoppet ved grensen, - et nytt bevis på dårlig samvittighet.

Det var mange anonyme som hadde mangt å fortelle i etterkrigens Tyskland, helst i tyskernes disfavør. Det var heller ingen risiko (s.46) forbundet med det. Det kunne tvertimot lønne seg. Vi har tidligere hørt om yrkesvitnene.

Rassinier fikk også en gang besøk av en mann som betinget seg å få være anonym. Rassinier beskriver mannen som tillitvekkende. Mannen fortalte at han personlig hadde vært vitne til at det blev tatt livet av 250-300 jøder i Belzec ved hjelp av en dieselmotor, altså omtrent som beskrevet i Gersteins beretning, bare i en langt mindre målestokk. Det tok bare 15 minutter. Rassinier har henvendt seg til sakkyndige, som hevder at så kort tid ikke på langt nær er tilstrekkelig til å drepe. Tiltross for det fordelaktige inntrykk Rassinier fikk av den besøkende er han meget forsiktig i bedømmelsen av om forklaringen er ekte eller om den er oppdiktet. Han skriver tilslutt:

"Tross alt som taler til hans gunst, og tiltross for hans beklageligvis sene inntreden i konflikten, men som etter omstendighetene kan unnskyldes, er hans utsagn å ta med den aller største forsiktighet. Man kan ikke si annet enn at hans utsagn synes meget mer antagelig enn det vi i den henseende har vært vant til."

(Paul Rassinier: Das Drama der Juden Europas.)

Her står man overfor et tilfelde hvor ingen kan svare et ubetinget ja eller nei på om den anonymes forklaring er ekte eller ikke. Er den ekte, har det forekommet ihjelgassing med dieselmotor, riktignok i forsvindende liten utstrekning i forhold til det som er påstått. Belzec-leiren var nemlig meget liten og i drift bare noen få måneder. Det kan isåfall høist være drept 2-3 tusen, og ikke 600 tusen, som påstått fra polsk hold.

Det er grunn til å reflektere litt over den anonymes forklaring. Hvis den er ekte, er det helt på det rene at seierherrene ville (s.47) ha kunnet skaffe avgjørende bevis for dette. Dette måtte være langt å foretrekke framfor å framtvinge sånne meningsløse "bevis" som Gersteins beretning er. Hvorfor har man da ikke nøiet seg med dette, men plusset på til det helt absurde? Her kan et annet forhold spille inn. Det ville være av uvesentlig betydning å få straffet små forbrytere som disse underordnede menn. Det var større karer man var ute etter, de små kunne gå med i slengen. Man hadde ikke i tilstrekkelig grad fått diskreditert nazismen ved å henge noen små forbrytere. Det går som en rød tråd gjennem hele etterkrigspropagandaen at det var for å knuse nazismen at krigen blev ført. Når denne forferdelige pesten var utryddet, skulle freden komme. Men selv seierherren Israel fikk bare tyske Mark istedenfor fred. Også der er det de små som må betale for de stores synder. Men de har fått verdens medlidenhet, og det er godt å ha. For å få beholde den må propagandaen mot nazismen fortsette til evig tid.

GHETTOENE.

Det er tidligere nevnt at jødene for en stor dels vedkommende levde i ghettoer. I ghettoen i Warschawa var det bortimot 500000 Jøder. I 1943 gjorde jødene opprør i ghettoen. Det blev langvarige kamper mot tyskerne, og mannefallet var selvfølgelig stort. Av andre store ghettoer nevnes Lodz med 160 tusen og Lemberg med 130 tusen. I Lublin og Radom, og ellers mange andre steder i Polen var det store ghettoer.

Ifølge rapport fra IRC kunne alle Jøder i Ungarn, som hadde visum til Palestina, fritt forlate landet inntil mars 1944. Da Ungarns riksforstander Horthy i oktober 1944 ba de allierte om våbenstillstand, hadde det en veldig (s.48) virkning blant jødene, heter det videre. Det blev demonstrasjoner, står det. Det påståes at det blev skutt på tyskerne fra de jødiske husene. Resten kan man tenke seg. Det blev da opprettet 4-5 ghettoer i nærheten av Budapest.

Da russerne i november 1944 nærmet seg Budapest, strømte det hundretusener av jøder inn i byen fra landdistriktene. Jødene blev da samlet i en ghetto. Men da russerne erobret byen, fikk IRC reisepass. Butz bemerker til dette, at tiltross for at komiteen måtte forlate byen, benyttes uttrykket 'befrielse' i rapporten.

Det er en løyerlig situasjon, at så lenge "undertrykkerne" var i Budapest, fikk IRC drive sin virksomhet, men såsnart "befrierne" har inntatt byen, må IRC pakke rappsekken sin og dra hjem i en fyk og en fei. Det må være med en underlig følelse at rapportskriveren har fått seg til å kalle det befrielse.

Dette er nevnt for å peke på de jødiske tap i kamphandlinger. Vi har fått det ensidig framstilt som om jødene alene omkom i KS-leirene og ved gassing. Det er ingen tvil om at det døde mange jøder i disse leirene, og de fleste døde ved tyfusepidemier. Også i ghettoene herjet tyfus. Her kan bl.a. henvises til Hilbergs "The Destruction of the European Jews". I Warschawa-ghettoen var det så tidlig som 16.desember 1941 2405 tilfelder av tyfus.

Etter hvad avisen Allgemeine unabhängige Jüdische Wochenzeitung melder kjempet 1,41 millioner jøder i de allierte styrker. 110 tusen av dem skal være falt. I tillegg kommer de jødiske tap i partisankrigen, som vi kommer tilbake til litt senere. Det blir tilsammen ikke så små tall.(s.49)

WANNSEE-KONFERANSEN.

Det er gjort meget vesen av Wannsee-konferansen. Det er påstått at det der blev bestemt at jødene skulle utryddes. Den 20/11942 innkalte Reichsprotektor Heydrich statssekretærene, som hadde med jødespørsmålet å gjøre, til en konferanse. Det er påstått at det der blev fattet beslutning om å utrydde jødene. Men det må sies å være helt utrolig at så viktige avgjørelser kunne taes når ingen av topplederne var innkalt. Det tyske ord Endløsung er nevnt i dokumentene, og det er oversatt til 1'elimination på fransk og extermination på engelsk, begge i betydningen tilintetgjørelse. Det må bli vernichtung på tysk. Endløsung må vel bety endelig løsning, og det kan være meget forskjellig. Selvfølgelig kan det også bety tilintetgjørelse. Når Endløsung hadde fått denne oversettelsen, blev det grepet av verdenspressen med begjærlighet, for på den måten skapes historiske fakta i vår tid. I mangel av tobakk røker man andre blader, heter det. Slik er det nok også med bevis.

INNSATSGRUPPENE.

Innsatsgruppene skal bare nevnes i korthet. De blev dannet for å ta seg av partisanvirksomheten, som vel kan sies å ha vært en spesialitet i russisk krigføring. I denne virksomheten var også jødene med. Nedenstående opprop fra den internasjonale jødiske konferanse i Moskva i 1941 viser:

"Jødiske brødre i hele verden: La hevnens hellige flamme brenne klarere og klarere i deres hjerter!...... Kjemp med de edle selvoppofrende partisaner..... Menneskeheten vil befries fra den brune pest. Gjør deres plikt (s.50) i denne hellige krig!"

(Deutsche Hochschullehrer-Zeitung nr. 3 1967)

Hilbergs regnestykke i partisankrigen kommer til at 1,150 millioner jøder er drept ifølge

hans rapporter, men han plusser likevel På til 1,4 millioner.

Raul Hilberg: "The Destruction of the European Jews".)

Hilbergs tall er for en stor del bygget på skriftlige "tilståelser"(affidavits), udaterte dokumenter og russiske operasjonsrapporter og bør taes med en klype salt. Hvordan det enn forholder seg med dette, er dette krig, og en skjerpet sådan og har ikke noe med KS-leirenes offer å gjøre.

Insatsgruppene besto av 3000 mann (Butz), og kunne neppe være så effektive. Deres viktigste oppgave var å sikre tilførselslinjene.


Holocaust - indhold


Dronte 6

Drontens hovedmenu