HJELP TIL JØDENE.

Evian-konferansen sommeren 1938 var sammenkalt for a hjelpe flyktende jøder. 32 stater deltok, men alle unnskyldte seg med at de ikke kunne ta imot jøder. En kubansk diplomat hadde fått ordnet med pass for 1000 jøder, og "St. Louis" forlot Hamburg i mai 1939 med 900 jøder ombord, men skibet måtte gjøre vendereis. Selv president Roosevelt nektet å hjelpe. (Hans Herlin: "Kein gelobtes Land".)

Hvorfor var det ingen som ville hjelpe jødene? Svaret finner vi hos jesuitten Muckermann, som i 1929 uttalte:

"Millioners blod betyr ingenting overfor den idealets sfære som det ofres for." (Emil Aretz: "Hexen-Einmal-Eins einer Lüge")

Jøden Josef Ginsburg, som etter et opphold i Israel, er blitt antisionist, sier det slik:

"Ikke forgjeves har Weizmann, Goldmann og (s.51) Schertok, som nå kaller seg Sharet, og andre forsikret: Skulle det komme til et sammenstøt mellem staten Israels interesser og de landflyktige jøders interesser, må de sistes ofres."

(J. G. Burg: "Schuld und Schicksal".)

I Ungarn var det en sionistisk hjelpekomite, Waad, under ledelse av Joel Brand. Denne komiteen hjalp jøder med pass og lignende. Komiteen fikk et tilbud fra Eichmann om å utveksle 1 million jøder med 10000 lastebiler. Brand reiste til Konstantinopel for å forhandle med den jødiske verdensorganisasjonen, men fikk ingen god mottagelse. Han reiste videre til Palestina, men blev arrestert straks han befant seg på britisk område. Han blev ført til Kairo og fengslet der. Under et av de mange forhør han var utsatt for, blev han spurt av den engelske stedfortredende statsminister i Det nære Østen om han virkelig trodde at Eichmann ville frigi disse jødene. Da Brand svarte at han trodde på det, spurte Moyne: Hvad skal jeg gjøre med alle disse jøder? Hvor skal jeg bringe dem hen? Og hvem vil ta imot dem? Brand fortalte andre jøder om denne samtale, og noen måneder senere blev Lord Moyne skutt på åpen gate i Kairo av to jødiske terrorister, som siden blev hengt.

Engelskmennene sendte Brand til Palestina og overlot ham til den sentrale jødiske organisasjonen Sochnut. Men der fikk han ingen hjelp. Det sveitsiske konsulat ville hjelpe ham med visum, men Sochnut avslo. Han var dermed uskadeliggjort.

Ledelsen av hjelpekomiteen i Ungarn blev i Brand´s fravær overtatt av Rudolf Kastner. Etter krigen kom han til Israel og blev medlem av Ben Gurions parti. Han blev siden trukket for retten, anklaget for å ha forsvart en tysker ved en av etterkrigsprosessene i Tyskland, (s.52) og for å ha samarbeidet med tyskerne. Processen vakte voldsom oppsikt i Israel i 1955. Kastner blev dømt, men appellerte, og da prosessen i 1957 hadde vart i 2 måneder, blev Kastner en dag skutt på trappen til rettssalen. Om dette skriver Rassinier:

"Så endte prosessen på en måte som betød en lettelse for alle parter. Kastners mordere blev ikke straffet. I 1958 blev Kastner rehabilitert ved en dom som ikke dømte anklagerne hans.......Man blev enig om at Kastners beretning ikke skulle offentliggjøres".

(Paul Rassinier: "Was ist Wahrheit?".)

Vi har fått en herlig fred, med hat og hevn i alle land. og alt godkjennes bare det er "den

rette" som gjør det! Hilberg skriver om bytte av jøder mot lastebiler:

"Tyskerne visste selvfølgelig ikke at de allierte tok langt mer alvårlig hensyn til sin allianse med Sovjetrusland enn til skjebnen til de ungarske jødene." (Raul Hilberg: "The Destruction of the European Jews".)

Dette er atter et bevis på at menneskeliv ikke spiller noen rolle i krig og politikk, heller ikke jødiske liv. Og krig er bare skjerpet politikk!

WAR REFUGEE BOARD.

War Refugee Board (WRB) var en amerikansk organisasjon som skulle ta seg av krigsflyktningene. Butz kaller WRB et verktøi for Jødenes Verdenskongress og andre sionistiske grupper. Men organisasjonen befattet seg også med å utarbeide anklagedokumenter. Det mest kjente er beretningen om to slovakiske jøder som angivelig skal ha flyktet fra Auschwitz i april 1944 (s.53) og en polsk major, som skal ha flyktet noe senere. Denne beretningen blev høitidelig innlemmet i Nürnberg med nr. 022-L. Alle tre var imidlertid anonyme, og de vitnet heller ikke i Nürnberg. Men de hadde gjort nøiaktige opptegnelser over ihjelgassede jøder i Auschwitz fra april 1942 til april 1944! Tallet er på hele 1,465000. Først i Eichmannprosessen kom det fram at navnene skulle være Alfred Wetzler eller Wecler, og Rudolf Vrba med tidligere navn Rosenberg eller Rosenthal for de to Jødene. Den polske majors navn skal være Szeslow Mordovicz, som senere er forandret til Petr Podulka. Det er praktisk med mange forskjellige navn! Det er ingen som forteller hvorfor navnene først kom fram etter 15 års forløp. Er det ikke grunn til å være skeptisk overfor den slags?

Vrba ga i 1964 ut en bok "I cannot forgive", som sikkert var myntet på Auschwitz-prosessen. Der var han også vitne.

WRB hadde nær forbindelse med UNRRA, som er etterfølgeren etter krigen. Begge organisasjonene var utgått fra de samme personer. En av lederne i UNRRA blev Harry Dexter White, som senere viste seg å være russisk spion. Organisasjonens viktigste oppgave var å få jøder til Palestina. Øverste leder var jøden Lehmann.

UNRRA's virksomhet blev en skandale i besettelsestiden, skriver Butz. Beryktet blev rassiaene i tyske hus for "'å redde barn". Foreldreløse barn, som under krigen var adoptert av tyske familier. Disse barn blev nå hentet ut av hjemmene. Hvad det siden er blitt av dem er ukjent.

(Robert L. Koehl: "German Resettlement and Population Policy".)

En av lederne for UNRRA i de besatte områder var den britiske general Frederik Morgan. Han (s.54) kom snart på kant med ledelsen, for han oppdaget at det kom fulle jernbanetog med jøder fra Øst-Europa inn i den amerikanske sonen, og at det var noen få jøder som sto bak transporten. Jødene var velnærte og velkledde og hadde rikelig med penger. Det viste seg at de skulle til Palestina. Mesteparten av pengene de hadde var Besatzungsmark, som var trykt av russerne. Og det viste seg at det var White som hadde forsynt russerne med det nødvendige materiell til trykkingen. Da Morgan fortalte dette på en pressekonferanse i Frankfurt, blev han beskyldt for å være antisemitt, og det "luktet av den verste nazisme", sa Chaim Weizmann.

De fleste av jødene ville til USA, men alle midler blev brukt for å tvinge dem til Palestina.

UNRRA's ledelse i Washington meddelte at Morgan var avsatt fra stillingen, men den jødiske hemmelige etterretningstjeneste, B'nai B'rit, frarådet ledelsen å avsette Morgan, da han hadde nok beviser til å forsterke det han hadde fastslått. Men da Morgan i august 1946 klaget over at UNRRA var et dekke for hemmelige sovjetiske agenter og kriminelle elementer som drev svartehandel og smugling, blev Morgan avsatt.

Morgan var ikke den eneste allierte offiser som støtte sammen med sionistene. Da Eisenhower hadde sagt til general Patton, at tyskerne om nødvendig, måtte flytte ut av husene sine, for å gjøre det bekvemt for sine offre, blev Patton avsatt fordi han hadde sagt offentlig at det var omtrent den samme forskjell på tyske nasjonalsosialister og andre tyskere, som forskjellen mellem republikanere og demokrater i USA. Kort tid etterpå omkom Patton i en bilulykke. Butz setter bilulykke i gåseøine.

Etter Morgans avskjed blev det nedsatt en (s.55) undersøkelseskomite, og det blev heftige avisdiskusjoner. En del avisfolk kom også til Europa og fikk underretning om den voldsomme tilstrømning av jøder østenfra. Tallet blev oppgitt til 3 millioner, men Butz mener at det er en overdrivelse. De amerikanske myndighetene overdrev, mener han, fordi de var så plaget av denne innvandringen.

I avisene het det at alle disse jødene kom fra Sovjetrusland, og det finner Butz forklarlig, for de andre var jo forlengst døde!

Sjefsrådgiver Meader blev sendt til Europa i 1946. Hans beretning, som bl.a. fremhevet utbredt umoral i armeen, blev ikke tillatt publisert, etter trykk fra Det Hvite Hus og fra krigsministeriet, Utenriksdepartementet og andre. Men det kom ut etter hvert. Det het bl. a. at mange av jødene, som kom fra Polen, i realiteten ikke var flyktninger, men var en del av en massebevegelse med et politisk mål, som sionistene hadde. Han klaget ellers over jødenes opptreden og deres voldsforbrytelser. Beretningen gjorde også bekjent at Washington var beredt til å ta imot 2½ million flyktninger fra Europa.

(N.Y.Times, 2. og 3. desember 1946.)

Det later altså ikke til at jødene var utryddet fra Europa. En uttalelse av den israelske statsminister Levi Eschkol kan taes med:

"Som De jo vet, lever her i Israel titusener om ikke endog hundretusener på hvis arm et KL-nummer er tatovert ... Altid tar jeg i betraktning at det ennå lever hundretusener av mennesker med KL-nummer inngravert på armen." (Der Spiegel, nr. 31 1965)

Med disse opplysninger ansees spørsmålet om de 6 millioner ihjelgassede Jøder for løst.

Butz hadde gode kort på hånden når han kalte det "The Hoax of the Twentieth Century", oversatt:- (s.56) Det tyvende århundres bedragerske knep. Det ville være utrolig om det i en så lang og bitter krig ikke skulle forekomme enkelte forgåelser, også grove. Det er kjent at noen SS-menn som forsyndet seg blev strengt straffet av tyskerne for det. Kommandanten i Buchenwald blev dødsdømt og henrettet av tyskerne. Hilberg hevder at tyskerne var lemfeldige når det gjaldt deres egne. Hvis det er tilfelde, er de ikke alene om det. Her hjemme har man gjort seg særdeles bemerket med å se mellem fingrene med folk på "den rette siden". Flyktningførerne som drepte det jødiske ekteparret Feldman, tilvendte seg deres eiendeler og senket likene i Skrikerudtjernet i Trøgstad, blev frikjent i 1948 for drapet i norsk rett.

Talmud.

Det er ikke første gang i historien at jødene beretter om at de er blitt massakrert. I en jødisk skriftsamling, Talmud, fortelles at under jødenes oppstand mot romerne i år 135 gikk det med 40 millioner jøder. Blodet av drepte jøder sto opp til neseborene på de romerske hestene, det fosset ut mot havet, rev med seg noen store fjellstykker og farvet havet rødt 4 mil utover. Romerne tullet 150 tusen skolebarn inn i skriftruller og brente dem opp. De drepte jøders lik blev brukt til gjerde rundt keiser Hadrians vinberg, og flodbølgen som blodet hadde skapt tjente som gjødsel i syv år!

Romerne kunne såmenn måle seg med tyskerne i effektivitet.

ANTISEMITTISME.

I vår tid blir folk så godt informert om motsetningene mellem tyskerne og jødene, at det muligens er mange som ikke er klar over at det har vært strid mellem jøder og europeere i århundreder. For å anskueliggjøre dette gjengis noen av de beslutninger som Kirken har fattet overfor jødene:

Forbud mot giftermål og sexuell forbindelse mellem jøder og kristne.

Besluttet på kirkemøte i Elvira i år 306.

Forbudt for jøder å ansette kristne tjenere og ha kristne slaver, og forbudt for jøder å vise seg på gaten i pasjonsuken.

Besluttet på 3. kirkemøte i Orleans år 538.

Brenning av Talmud.

Besluttet på kirkemøte i Toledo år 681.

Forbudt for kristne å bo i jødiske hjem.

Besluttet på kirkemøte i Narbonne år 1050.

Jøder pålagt å betale kirkeskatt som kristne.

Besluttet på kirkemøte i Gerona år 1078.

Forbud mot søndagsarbeide.

Besluttet på kirkemøte i Szaboles år 1092.

Forbudt for jøder å saksøke kristne eller å vitne for kristne.

Besluttet på det pavelige konsil i 1179.

Merking av jøders klær.

Besluttet på 4. pavelige konsil i 1205.

(Etterligning av kalif Omars forordning, som påbød kristne å bære blå belter og jødene gule belter).

Forbud mot å bygge synagoge.

Konsil i Oxford i 1222.

Kristne nektes å delta i jødiske seremonier. Besluttet på kirkemøte i Wien i 1267. Forbudt for jøder å diskutere de katolske trossetninger med menige kristne.

Besluttet på kirkemøte i Wien i 1267. (s.58)

Tvungne ghettoer for jødene.

Besluttet på kirkemøte i Breslau i 1267.

Kristne nektes å selge eller leie bort fast

eiendom til jøder.

Besluttet på kirkemøte i Ofen i 1279.

Overgang fra kristen til jødisk tro, eller døpt jødes tilbakegang til jødisk tro defineres som kjetteri.

Besluttet på kirkemøte i Mainz i 1310.

Jøder nektes å få akademisk grad.

Besluttet på konsil i Basel i 1434.

(Raul Hilberg- "The Destruction of the European Jews".)

Det var ikke bare på det religiøse området at det var gnisninger overfor jødene. Årsaken til denne striden, eller hvem som har mest skyld i den, skal ikke drøftes her. Det antydes bare visse forhold som har medvirket til å skjerpe striden.

Den ortodokse jødiske lære har mange tabuer og ritualer som kan virke fremmed og frastøtende på den vestlige, noe mer moderne kultur, f.eks. schächtningen.

Den overveldende jødiske innflytelse på samfundsforholdene i forhold til deres prosentvise andel i befolkningen er også egnet til å skape motvilje. En undersøkelse foretatt i Tyskland i 1928 viste f.eks. at 15 jøder hadde 718 viktige kontrollstillinger. (Aufsichtsrat) Det var ikke bare i Tyskland at det var sånn jødisk dominans. Man kan også spørre om hvilken innflytelse jødene har i USA i dag? Også Aftenposten skriver om den jødiske lobby i USA.

Et annet viktig forhold er at religion og politikk synes å være to alen av samme stykke. Hvad var grunnen til at forholdene i Tyskland i mellemkrigstiden utviklet seg på den måten? Noen sitater vil gi en del av forklaringen: (s.59)

"Det gamle Tysklands statsmenn var iallfall ærlige og samvittighetsfulle embedsmenn. Det nye Tysklands var vel hitinntil trofaste partimenn, men de formådde ikke å holde seg utenfor kjempeskandaler, som dannet et betydelig innslag i det tyske forretningsliv etter krigen. Særlig gjelder dette sosialdemokratene og de personer som blev bragt til roret av dem."

("Nya Dagligt Allehanda" 1925.)

Buchenwald-fangen Alfred Miller skrev i 1928:

"Øst-jøde-innvandringen har vært begynnelsen til alle korrupsjonstendensene. Det var øst-jødene som blev begunstiget av visse embedsmenn, så de uhemmet kunne stikke tilside verdier som hørte folket til. Vi tyskere skal altid innprente oss den kjensgjerning at for hver jødiske rakker, hører minst 5 ikke-jødiske."

(Alfred Miller: "Demokratie und Korruption".)

Den senere president i Vest-Tyskland, Theodor Heusz:

"Nasjonalsosialismens fødested er ikke München, men Versailles. Det politiske instrument, som bærer navnet Versailles, er den egentlige kraftkilden som nasjonalsosialismen får sin næring fra."

(Theodor Heusz: "Hitlers Weg".)

Grunnleggeren av sionismen, Theodor Herzl:

"Jødespørsmålet består overalt hvor jøder lever i et merkbart antall. Hvor det ikke er, vil det snike seg inn med innvandrende jøder.....jødestriden er blitt en kalamitet for regjeringene i mange land. Tar man parti for jødene, har man de opprørte massene mot seg. Tar man parti mot jødene, så har dette ved den eiendommelige jødiske innflytelse på verdenshandelen, ofte store følger for næringslivet.......... Forholder regjeringene seg (s.60) nøitrale, så ser jødene seg uten beskyttelse i det bestående samfund og tar sin tilflukt i omveltning. "

(Wilhelm Prothmann: Judentum und Antisemitismus", 1957.)

Jødisk boikott av Tyskland.

Den 24. mars 1933 sto på første side av den engelske avisen Daily Express en erklæring med overskriften: "Judea declares war on Germany." Det var en boikotterklæring overfor Tyskland fra jøder i hele verden. Det heter bl. a.:

"Det israelske folk i hele verden erklærer Tyskland forretningsmessig og finansiell krig..... 14 millioner jøder står sammen som én mann for å erklære Tyskland krig. Den jødiske grosserer vil forlate sitt hus, bankieren sin børs, kjøbmannen sin forretning, og tiggeren sin elendige hytte for å slutte seg sammen om den hellige krig mot Hitlers folk."

Denne erklæringen forties helt i våre aviser. Heller ikke nevnes den i radio og fjernsyn når forholdet mellem tyskerne og jødene drøftes. Det kan neppe være tilfeldig, for det må antas at den ikke er helt ukjent. To må til for å få en trette. Hitler var heller ikke alene. Da vi var små, blev vi skremt med busen. Nå har vi fått en ny buse, Hitler!

Den l. april 1933 erklærte NSDAP boikott av jødiske forretninger, men den blev av kort varighet, for den var til stor ulempe for kjøperne. Noen uker senere kom en jødisk boikottkonferanse sammen under ledelse av Samuel Untermeyer. Han talte i Columbia Broadcasting 5. august og sa bl.a.:

"Verdens jøder har erklært Tyskland krig og vil la Tyskland sulte ihjel. (s.61)

KRIGSFORBEREDELSER.

I 1936 drepte en jødisk student i Sveits en kjent tysk partimann og blev av Emil Ludwig kalt den nye David som slo kjempen Goliat.

Den jødiske avis The Youngstown Jewish Times skrev 16. april 1936, at det etter neste krig ikke ville finnes noe Tyskland mer. (J. G. Burg: "NS-Verbrechen - Prozesse des schlechten Gewissens", 1968.)

The American Hebrew 3/7 1938 om tre europeiske jøder, Hore-Belisha, Litwinow og Leon Blum:

"Disse tre Israels sønner vil forene seg for å sende den gale nazidiktator til helvete. Han vil ikke bli lagt særlig mykt ned i graven. Derpå vil jødene synge halleluja. Den almektige har dømt de gemene naziene ti1 evig pine. Europa vil bli sendt til tilintetgjørelse."

(Hermann Rewaldt: "Die Kriegshetzer von heute".)

Den 7. november 1938 drepte en ung jøde en tysk ambassadefunksjonær i Paris, og det utløste den såkalte krystallnatt med angrep på jødiske forretninger, og 36 jøder blev drept. Den 29/8 1939 sendte Chaim Weizmann, på vegne av sionistkongressen i Geneve, en støtteerklæring til England: "Jødene står med Storbritania og vil kjempe på demokratienes side."

RASELÆREN.

Nasjonalsosialistenes raselære er velkjent og like sterkt fordømt. Men som følgende sitater viser, var de ikke alene om denne lære:

Den britiske premierminister og forfatter, jøden Benjamin Disraeli sier i "Endymion":

"Ingen bør behandle raseprinsippet, rasespørsmålet likegyldig. Det er nøkkelen til verdenshistorien, og historien er ofte så (s.62) konfus, fordi den er skrevet av folk som ikke kjenner rasespørsmålet og de forhold som hører til det. Men semittene øver for øieblikket, ved sin minste, men eiendommeligste familie, jødene, en overordentlig stor innflytelse på alle områder. Det finnes ingen rase som er utrustet med en slik grad av hardnakkethet og organisasjonstalent. Disse egenskaper har sikret den en eiendom og kredit som aldri før. Hvad forstår de ved latinsk rase? Språk og religion gjør ingen rase - det er blodet som gjør det."

Den jødiske forfatter Martin Buber sier i "Tre taler til jødedommen":

"Blodet er roten, den nærende makt i den enkeltes liv. De dypeste lag i vart vesen er bestemt av blodet, våre tanker og vår vilje er innerst inne farvet av det."

(Deutsche Wochenzeitung 25/6 1965.)

I "Die Jüdische Bewegung" skrev Buber:

"Vi jøder er ifølge vår rase og vår orientalske avstamning, pågrunn av den bunnløse etniske kløft som skiller oss fra den ariske og i første rekke fra germanerne, er vi ikke istand til å få oss til å ta i bruk tyske skikker, vi har med et ord ikke noe med tyskerne å gjøre.... Her er vi en kile som Asia har drevet inn i Europas fuger, en ting til gjæring og uro."

(Hans F.K. Ganther: "Rassenkunde des deutschen Volkes" 1926.)

Disse uttalelser synes å stemme overens med Bibelen. I 2. Mosebok 34,12 står det:

"Tag deg i Vare, at du ikke slutter Pakt med Indbyggerne i det Land, du kommer til, forat de ikke skulle blive til en Snare midt iblandt dig."

I 5. Mosebok 14,2:

"Thi et helligt Folk er du for Herren din (s.63) Gud, og dig har Herren udvalgt av alle de Folk som ere på Jorden, til å være ham et Eiendomsfolk."

 

Holocaust - indhold

Dronte 6

Drontens hovedmenu